Hopp til innholdet


10 spørsmål: Den store boligsvikten

Urbaniseringen i Sverige skjer raskt, og de store skjevhetene i boligmarkedet vokser stadig. – Vi må våge å prøve sosial boligbygging av god kvalitet, sier Staffan Carenholm, konsulent og debattant innen bygging og arkitektur.

01. Hvordan vil du beskrive det svenske boligmarkedet?

 – Det er i ferd med å oppstå en boligkrise. I nær fremtid er det umulig å gi alle innvandrere som kommer til Sverige, en bolig med akseptabel standard. Samtidig er terskelen enormt høy for unge som ønsker å komme seg inn på boligmarkedet. Helt frem til begynnelsen av 1990-tallet kunne en ung familie som oftest flytte inn i en forholdsvis moderne treroms leilighet. Problemet var bare at staten subsidierte halve leien. Og da landet gikk inn i en dyp lavkonjunktur, brøt systemet sammen. Resultatet var boligbygging etter betalingsevne i stedet for etter behov.

02. Hvorfor har problemene blitt større?

 – Den viktigste årsaken til at alt er snudd på hodet, er urbaniseringstakten. Stockholm er den hovedstaden i Europa som opplever raskest urbanisering. Annenhver bolig som skal bygges i Sverige de kommende årene, må bygges i Stor-Stockholm. Det er et kjempestort etterslep og stor skjevhet i boligmarkedet.

03. Hvorfor bygger man ikke rimelige boliger når behovet er så stort?

– De store byggefirmaene bygger for et markedssegment som føles trygt og sikkert: den relativt velstående middelklassen. Samtidig står det store etterslepet på infrastrukturen i storbyene også i veien for boligbyggingen. Det går ikke an å bygge nytt eller fortette hvis det ikke er fungerende kommunikasjon.

04. Hvordan fungerer boligpolitikken i Sverige?

 – Etter min mening finnes det ingen statlig boligpolitikk i dag. Der har man gitt opp. Derimot finnes det varierende politikk og ambisjoner i kommunene, som jo har ansvar for å skaffe boliger. Urbaniseringstakten kommer som en overraskelse på mange politikere. Politikerne bruker mest tid på å sysle med tall, og regjeringens mål om 250 000 nye boliger i perioden 2015–2020 kan vi bare glemme. Det skyldes både at det er umulig å nå målet, og at det ikke vil dekke behovet. Ifølge Boverket trenger man minst 426 000 nye boliger frem mot 2020. Hvem tør å stå frem og si at det i praksis er umulig å nå de målene som er satt for antall boliger?

05. Hvordan bør problemene håndteres?

 – Man må begynne å snakke om problemene og oppnå enighet på tvers av politiske grenser. Vi må åpne opp for de som ønsker å komme inn på markedet, og åpne opp for de som er «innelåst» i for store boliger. – Det trengs en helhetlig tilnærming til boligmarkedet og boligpolitikken. Det nytter ikke å justere små detaljer som rentefradrag. Men med dagens skyttergravspolitikk ser det ikke ut til at det er noen forutsetninger for å tenke helhetlig.

06. Hvordan ser du på fremtiden hvis ikke politikerne tar ansvar?

 – Jeg frykter at segregeringen vil øke, og at det vil medføre stadig mer fremmedgjøring og en masse spenninger i samfunnet. Man kan snakke om bolig­bygging, men ikke om integrerings­politikk, selv om spørsmålene henger sammen slik utviklingen er i dag. Det havarerte boligmarkedet er også et generasjonssvik: Dagens ungdommer er den første generasjonen som vil ha en dårligere boligsituasjon enn sine foreldre.

07. Er sosial boligbygging, «social housing», en del av løsningen?

 – Social housing er et temmelig tabubelagt begrep. Man skal ikke bygge egne boliger beregnet på underprivilegerte grupper. Og det finnes noen forferdelige eksempler på sosial boligbygging rundt om i Europa. Det finnes imidlertid også gode eksempler, der man har blandet og integrert slike boliger i et område. Når kommunen har stilt en tomt til disposisjon, har det vært en del av avtalen med utbygger at det også skal bygges sosial­boliger, men det skal ikke synes at det er slike boliger det snakk om. Jeg mener at man må våge å prøve denne typen ideer.

08. Hvilke utfordringer står man overfor?

 – Ved arealtildeling må kommunene i større grad kreve at bransjen bygger variert og tilpasset folks ulike behov, og ikke bare treroms selveierleiligheter.– Kommunene jobber også med å finne en balanse mellom viljen til å bygge med variasjon, kvalitet og mangfold og det politiske kravet om rask boligbygging. Boligbygging vil imidlertid aldri bli en «quick fix», og det må politikerne våge å fortelle velgerne. Ubehagelig, men sant.

09. Hvilken risiko er forbundet med sosial boligbygging?

 – At man bygger enkelt, uten kvalitet og omtanke. Ønsket om lave boligkostnader fører litt for ofte til bygging av usjarmerende, triste, stygge hus. Ved å bygge med dårlig kvalitet sender vi umiddelbart ut et signal, og hvilken kraft vil det signalet ha om 10–15 år?

10. Kan modulbygde boliger være en løsning?

 – Det finnes gode eksempler på modulbygde boliger, for eksempel i Knivsta mellom Stockholm og Uppsala. Her er det bygd studentboliger som har fått en veldig fin utforming. Boligene har en finesse og en arkitektur som appellerer til unge mennesker. Og de er ikke dyre. Så det er klart det går an, men da må alle gode krefter få mulighet til å bidra i prosessen.